ReMidalogo

Det første ReMida-senteret ble etablert i Reggio Emilia i desember 1996. ReMida drives av organisasjonen ”Friends of Reggio Children” bl.a. i samarbeid med AGAC som er det lokale gass, vann og renovasjonsselskapet, og med hjelp fra kommunen og frivillige. ReMida i Italia presenterer seg som en økologisk, etisk, estetisk, utdannelsesmessig og økonomisk utfordring. Den opprinnelige ideen var å etablere relasjoner mellom forskjellige deler av samfunnet som
kultur, skole og industri.
(Fritt klippet fra Trondhjem kommunes side:
MER om ReMida i Reggio Emilia HER.)

Trondhjem kommune har startet Norges første ReMida-senter. Senteret organiserer innsamling av ulike typer materialer og gjenstander fra det lokale næringslivet. Dette er overskuddsmaterialer og feilproduksjon som ellers ville gått i søpla. Materialene presenteres på ReMidasenteret som om det var en materialforhandler/butikk. Derfra distribueres materialer og pedagogiske ideer til barnehager, skoler, foreninger og andre. ReMida-materialene kan brukes til å omskape «skrap» til vakre og fantasifulle uttrykk, skape ny mening eller ny anvendelse for «skrapet» og til å skape refleksjon omkring gjenbruk og miljø.

Tea Bird av Collin George Jeffrey

Innen billedkunsten har kunstnere brukt fundne objekter som kunstnerisk materiale siden kubistenes collager. Rundt 1. verdenskrig var dadaistene opptatt av å bryte med kunstens selvhøytidelighet og (etter deres oppfatning) hykleri ved å lage sin non-sense-kunst, provoserende kastet sammen av tilfeldige ikke-kunstneriske materialer. Marcel Duchamp fant sin første readymade i 1913, det berømte Sykkelhjul. Surrealistene var opptatt av det fundne objekt og hvilke assosiasjoner det kunne skape, dobbeltbetydninger som kunne lede dem på sporet av det ubevisste. Senere på 60- og 70-tallet blomstret skrapmaterialene igjen i TrashArt, Arte Povera og vi fikk vår egen Kjartan Slettemark. Siden postmodernismen på 80-tallet har det blitt mer og mer vanlig at kunstnere bruker varianter av readymades/fundne objekter/materialer i verkene sine. I kunsthåndverket ser man ofte at det skapes spenning ved å sette sammen verdifulle og verdiløse materialer.

Slike materialer fører med seg sine opprinnelige betydninger. Når man bruker dem for å skape noe nytt, er ofte det mest spennende at den opprinnelig betydningen ikke skjules, men får stå og knuffe mot den nye betydningen.

[NSVE]