Den tysk-amerikanske kunstneren Tino Seghal (1976-) har den siste tiden gjestet Kunstnernes hus med en av sine såkalte “konstruerte situasjoner” – situasjoner som defineres av at ulike mennesker, plassert rundt i et utstillingslokale, handler på kunstnerens instruksjoner. Kunstnernes hus har valgt å omtale Seghal som en kunster som intet mindre enn «griper inn og utfordrer publikums oppfatning av hva en kunstopplevelse kan være». Og en «internasjonal kunstner som har lykkes med å forandre strukturene for hvordan kunst produseres, oppleves, beskrives og bevares».

Da denne immatrielle kunsten kun skal eksistere i øyeblikket, i erfaringen og som verbal historie når den blir gjenfortalt, tillater ikke Seghal at arbeidene blir dokumentert. Dette er ingen lett oppgave i en tid med allestedsværende dokumentariske verktøy og en kan spørre seg om kunstneren i det hele tatt kan tro at noe sånt kan la seg gjøre i våre dager. (På nettet finnes det da også et utall mobilbilder fra Seghals arbeider.) Skal en velge å tro på Seghal eller er det publikum blir utsatt for kun kalkulert fristelse?

La oss se nærmere på det generelle kunstneriske utgangspunktet her. Det Seghal adresserer er vårt hastige og unødvendige forbruk av ressurser – at det rett og slett er for mange ting i verden. Nesten uten unntak består hans verk av tablåer og sosiale møter laget for steder avhengige av spredningen av verdifulle gjenstander (som museer, gallerier og kunstmesser) og Seghals arbeider må leses som en motmodell til dette: Ut fra nesten ingenting (handlinger, ord) lager han situasjoner som forsvinner igjen uten potensielt salgbare fysiske spor. Det Seghal gjør er å lage (flyktig) kunst av mellommenneskelige møter. I «This objective of that object» fra 2004 blir betrakteren omringet av 5 mennesker, med ryggen, til som i kor sier «The objective of this work is to become the object of discussion». Om de ikke får noen respons fra betrakteren, synker de sakte sammen mot gulvet. Om betrakteren derimot responderer, innleder de til diskusjon. Kunstteoretisk omtales dette gjerne som relasjonell estetikk, et uttrykk vi skal komme nærmere tilbake til senere.

I respekt for kunstnerens intensjoner, velger jeg å ikke gå konkret inn på det som vises i Oslo annet enn at du blir møtt av setningen «Dette er et verk av Tino Seghal». Jeg vil heller komme med en sterk oppfordring om å oppsøke en av Seghals «konstruerte situasjoner» dersom du får sjansen – om ikke annet fordi dette altså hevdes å forandre kunstens strukturer. (K.F.)

Advertisements