Den engelske kunstneren Damien Hirst (1965-) stiller i disse dager ut verket “For the love of God” i Palazzo Vecchio i Firenze (nov 2010 – mai 2011). Verket er fra 2007 og det er tredje gang det stilles ut. Det er tidligere blitt vist i White Cube i London (2007) og Rijksmuseum i Amsterdam (2008).


Det vi ser er en original hodeskalle datert til 1720-1830 som antas å ha tilhørt en mann i tredveårene. Dødskallen er i platina og dekket med 8600 like diamanter, pluss en stor pæreformet rosa diamant plassert midt i pannen. Verket stilles ut som en kronjuvel (i et lukket monter liggende på en fløyelspute) i et fullstendig mørklagt rom. Kun 12 personer har lov til å entre av gangen i maks 3 minutter. Selv besøkte jeg utstillingen i midten av februar, på et tidspunkt da turistene ikke akkurat strømmer til Firenze. Effekten av kontrasten mellom timeslang køing og 3 minutters audiens, gir nok i seg selv en følelse av å ha overvært noe større enn det jeg mener å ha opplevd.

Når det er sagt, er dette allikevel på mange måter et interessant verk. Og selv om mediet Hirst velger er svært utradisjonelt, så må det motsatte kunne sies om teamet. “For the love of God” inngår nemlig i den såkalte memento mori-tradisjonen, en sjanger av ulike kunstneriske uttrykk i kunsthistorien (og særlig i kirkekunsten) som alle deler den samme hensikt: å minne oss om at vi skal dø. Dette er en tradisjon i kunsten som dateres tilbake til det gamle Rom, der seirende hærførere ble innvilget et triumftog for å motta folkets hyllest. Seiersherren sto på en stridsvogn sammen med en slave hvis oppgave, foruten å holde seierskransen, var å minne om at det ventet en ny dag i morgen – “husk, du skal dø!” hvisket slaven kontinuerlig.

På flere enn én måte er dette et verk hvis eventuelle storhet avhenger av å bli satt inn i en større kontekst, og det er nok ikke tilfeldig at Hirst har valgt å vise sitt verk i rommet til Cosimo 1 («Cosimo den store») (1519-1574). Da denne herren kom til makten som hertug av Firenze i 1537 ble Palazzo Vecchio ikke bare sete for regjeringen men også familiens offisiell residens, og takket være ham representerer palasset i dag en av den italienske renessansens største kunstneriske og arkitektoniske nyvinninger. Blant annet som byggherre for Uffici-galleriet – som huser en av verdens viktigste kunstsamlinger – regnes Cosimo 1 for å være en av tidenes høyeste beskyttere av kunsten.

Går vi tilbake til Hirst, var han medlem av gruppen YBA (Young British Artists) som på 1990-tallet gjorde opprør mot en påstått konservativ og småborgerlig britisk kunsttradisjon. Selv er han kjent for verk som på en vakker men makaber måte behandler temaer som kunstnerisk skapelse, død, forgjengelighet og forbruk, og med “For the love of God” kan vi kanskje si at kunstneren møter alle disse temaene i ett og samme verk (et verk også omtalt som Hirsts «tour de force»). Fra 1993-98 var Hirst ute av utstillingsverdenen og enkelte mener at han returnerte med en klar idé om å lure og manipulere kunstmarkedet. Og kan hende er det mest fruktbart å lese diamantskallen i dette bildet: som et symbol for en ekstrem situasjon av overflødighet – «Husk, du skal dø!»

Advertisements